Utlevelser
Bedrift Privat Om Utlevelser Referanser Forespørsel


Om Utlevelser
Instruktører
  Ekspedisjoner  
Samarbeidspartnere

Gavekort?


Turer/ekspedisjoner

På dette området av våre nettsidene legger vi ut noen av de mest interessante turene/ekspedisjonene som instruktører i Utlevelser har gjennomført. Vi ønsker å bidra med vår kompetanse om disse turene for å motivere andre til å gjøre lignende turer, og håper det hjelper andre i planlegningsfasen av tilsvarende turer og ekspedisjoner.


Under er følgende ekspedisjoner beskrevet:

På Grønland med kajakk og klatretau

To instruktører fra Utlevelser tilbragte en fantastisk tid på øst Grønland med klatring, padling og laksefiske. Vi ønsket å dra på en optimal opplevelsestur der klatring skulle stå i fokus, og der man hadde mulighet til å benytte seg av naturens spisskammers og uberørt og storslått natur. Få steder kan innfri disse forventningene bedre enn øst-Grønland.

Denne artiklen ble også publisert i "Vi menn", 5. utgivelse 2010. Artikkel fra Vi menn i PDF format. Artiklen publisert i Vi menn er noe mer kortfattet enn artiklen som er beskrevet under. God lesing!

Øst-Grønland er en av de mest avsiddenliggende områder i verden. 2600 kilometer med kystlinje med bare noen få mindre bosetninger, og kun 3500 fastboende. Her er uberørt natur ingen mangelvare, fjorder som strekker seg langt inn inn i fjellkjeder som får de mest alpine fjellene i alpene til å blekne, laksefiske som er sagaomsust, fantastiske og gjestfrie naturfolk, og sist og ikke minst bøtter og spann av ubestegede fjell.


En uslåelig kombinasjon.

Krevende tur stiller store krav til erfaring og forberedelser

Turen vi planla kombinerte flere friluftsdisipliner i et område som er utilgjengelig. Dette kombinert med at ingen har gjort en slik type tur i dette området stiller store krav til planlegging, forberedelser og ikke minst erfaring innen alle disiplinene og et allsidig friluftsliv.

Vi hadde store forventninger til vår drømmetur med fire uker klatring, padling og laksefiske i uberørt natur. Østgrønland innfridde alle våre forventninger og vel så det.

Startproblemer

Det hele begynte litt dårlig da vi kom til innsjekkingsskranken for avreise til Grønland. Beklager flyet deres gikk for 4 timer siden!! Vi hadde i vår hektiske hverdag unngått å se melding på både sms og e-post at flyruten var flyttet 4 timer tidligere, Det ser også ut til at det er fullt 5 dager fremover fortsatte damen med et unnskyldende smil. Men vent litt, det er en åpning på to billetter via Danmark om 4 timer, tar dere dem? Vi kunne ikke la dette stoppe vår drømmetur og måtte bare punge ut.

Neste utfordring var å få med seg alt utstyret uten å betale overlast på flyet. Taktikken var å putte karabinere og tunge klatregjenstander i lommer på klatrejakka. Vi så spesielle ut der vi gikk rundt som dosere på Gardermoen i kraftige foret klatrestøvler, klatrejakker fulle med stasj i sommerens hetebølge og blant lettkledde charterturister. Med denne taktikken samt å være ekstremt ydmyke kom vi oss gjennom innsjekingene med 40 kilo hver uten å betale ett øre ekstra.

Angmagssalik, Qernertivartivit, Qingertivaq. Bare navnene er nok til å frembringe tungekrampe. Det var i disse områdene vi skulle boltre oss i. Østgrønland, Fjell, fjord og isberg store som en middels norsk boligblokk. Vi hadde ingen bestemte klatremål. Det var gjort lite av klatring i området så vi måtte trå våre egne spor og finne våre egne ruter. Det var også litt av sjarmen med turen, og derfor valgte vi dette området. Planen var å padle inn i fjordene, se muligheter underveis og bestige det som så klatrebart ut! Det eneste konkrete vi hadde, var et tips klatreveteranen Odd Eliassen hadde gitt oss. I Tasilaq området er det masse flotte fjell gutta, dra dit! Angmagssalik er østgrønlands største “by”. Det var der turen startet. Vi bodde de første to dagene hos italieneren Peroni som Helgaker hadde blitt kjent med, på tidligere kryssing av Grønland på ski. Her benyttet vi tiden til å proviantere, pakke kajakkene og legge detaljplaner for turen. Alt rundt var utrolig vakkert, men vi så også medaljens bakside. Grønlenderne er hyggelige og gjestfrie men vi så også mye alkoholisme blant dem. Kvinner og menn, drita fulle midt på dagen. En trist påminnelse om at naturfolk ikke alltid klarer overgangen fra et jeger/fangst samfunn direkte til et moderne samfunn like bra.

Vi ønsket ikke å bruke tiden på transportetapper, vi ville heller raskt inn i de beste områdene. For å komme oss raskest mulig ut til potensielle klatrefjell hadde vi avtalt med Lars Møller, en dansk “innfødt”, om båttransport til en landsby i nærheten av området vi hadde blinket oss ut. Landsbyen het Kungmiut, og var eneste sted i området å proviantere de neste 3 ukene. Om kvelden bodde vi nærheten av landsbyen og fikk for første gang se Grønlendernes noe finurlige måte å fiske på. De slengte ut store blanke kroker med hånd uten åte som de dro gjennom vannet. Fikk de øye på en fisk nappet de til og fikk tak i fisken med kroken. Vi prøvde med vanlig fiskeutstyr men var ikke i nærheten av å få like mye fisk.

Dagen etter var D-dag. Alt klatreutstyr og proviant skulle inn i kajakkene. En slik type tur er veldig utstyrskrevende og vi hadde nøysommelig gått gjennom utstyrlisten hjemme i Norge, men vi var allikevel spent på om vi klarte å få alt utstyret ned i kajakkene, og om de ville bli ustabile med all vekten! Da alt var pakket så kajakkene mest ut som overlessete flytende plastflak. Det var med skepsis vi halte kroppene våre oppi. Noen prøvende padletak og den noe anspente stemningen løste seg opp. Det var helt klart tyngre å padle enn normalt men stabiliteten var bra. Eventyret var i gang!

Du skal ikke sove bort sommernatta

Vi valgte en nordlig kurs ut fra Kungmiut landsbyen. Målet var å komme i nærheten av Tasilaq fjorden. Derfra ville vi velge oss ut klatrefjell som så innbydende ut. Om veggene var klatret visste ingen av oss, da det ikke finnes førere for området, bortsett fra et område kalt Trillingerne der noen Amerikanere hadde klatret noen ruter. Mens vi padlet diskuterte vi mulighetene for bestigninger. “Hva med det fjellet der? Tja kanskje vi kan ta det på tilbakeveien, la oss heller dra dypere inn i den fjorden der, ser ut som en flott vegg langt der inne!”


En utsikt som kan ta fra pusten til enhver klatrer.

Avstandene er enorme, fjordene svinger seg mellom enorme fjellmassiver. Å komme steder tok ofte lengre tid enn beregnet. Øst Grønlands overveldende natur førte til mange pauser med påfølgende foto-session, eller vi bare lå og driftet mens vi tok inn det rå landskapet!

Vi slo camp i nærheten av veggen vi hadde observert nesten innerst i fjorden. Dagen etter skulle vi prøve oss! Det som er fordel med Grønland på sommeren er at det så å si alltid er lyst. Vi trengte derfor aldri noen alpin start. Dagen etter startet vi uthvilte. Klatreutstyret ble lagt i kajakkene og så en halv time med padling. For å komme inn til innsteget til ruta måtte vi opp ca 700 meter fra fjorden. Veien opp gikk over isbreer som sannsynligvis aldri var krysset av mennesker tidligere.

Fjellveggen lå opp til 1550 meter så det ville bli over 800 meter med klatring. Det var ingen klare linjeføringer så vi ledet på erfaring og forhåpentlig litt flaks. De første 200 meterne var lette og noe løst men med et kompleks rutevalg. Traverser og kaminer førte oss til slutt opp til fast fjell med flott klatring og tydelige formasjoner. Underveis hadde vi lært oss å frykte” de svarte band”. På øst Grønland betyr svarte striper i fjellet, partier som er ekstremt løse.


En klatretur med fantastisk fin klatring.

Variasjonen og kompleksiteten i ruten gjorde at det tok tid. Etter 15 timer klatring kom vi til det vanskeligste partiet. Vi valgte en rute som fulgte et markert marmor belte. Her skulle vi virkelig få brynet oss. Slitne etter mange timer på tur og tunge sekker med stegjern, isøkser, nødutstyr måtte vi forsere et parti opp mot grad 7.


Luftig klatring med utsikt rett ned i fjorden 1500 vertikale meter under.

Vi var svært tilfreds med oss selv da vi var forbi denne utfordringen og så for oss en enkel parademarsj opp til toppplatået. Skuffelsen var stor da vi etter to enkle taulengder kom opp til en fortopp. Hovedtoppen var 100 meter høyere og var blankskurt marmor uten sikringsmuligheter. Vi var for slitne etter nesten 20 timer med variert og vanskelig klatring, og manglet klatreutstyr for krevende teknisk klatring. Hovedtoppen må forbli ubesteget noen år til.

Men for en utsikt. Alpine fjell og breer, innlandsisen den andre retningen og fjordene og havet. Vanligvis ville det vært en nedtur, men vi var fornøyd og krevde ikke mer.

Nå startet den seige returen. To trøtte og slitne karer startet nedklatringen og rappellene ned mot fjorden. Vi måtte holde fokus oppe vel vitende om at retur i dette massivet er forbundet med betydelig risiko. Da vi endelig var kommet ned igjen til innsteget der klatringen startet kunne vi se tilbake på rappeller og passering av løse partier som vi ikke ønsket å gjenta. Mange vanskelige og løse partier gjorde at vi måtte legge igjen mye utstyr på rappellene.

Ned mot kajakkene fant vi noen fine snørenner vi kunne skli ned på for å spare energi. Nå gjenstod bare en time med kajakkpadling tilbake til leiren. Vi padlet innom et isfjell og fikk hakket av litt pjolter is til Cognacen som ventet i leiren.


Man blir liten i slike omgivelser.

Når vi ankom leiren etter 26 timer på tur følte vi energien komme tilbake og Halvorsen sa ”turen er ikke komplett før vi har fått oss en laksemiddag”. Vi kastet ut slukene og smack, der satt det laks med en gang. Etter 15 minutter fiske hadde vi fått mer laks enn det vi kunne klare til middag og vi startet tilberedningen på primusen. Etter en fantastisk laksemiddag skålte vi i cognac med isbiter med titusen årgang. Dette smakte bedre enn suksess terte.


En ikke uvanlig laksemiddag.

Etter 18 timer med søvn våknet vi opp i teltet til en utsikt vi aldri glemmer. Knall grønn fjord med isfjell noen hundre meter fra teltet, ubestegede fjell kledd med hengebreer. Vi hadde store forventninger til Østgrønland, men vi følte at vi hadde fått det vi var på utkikk etter og vel så det…. Men vi var fortsatt sultne…


Utsikt fra teltet.

Dagen vi våknet til skulle bli en hviledag, men vi brukte tiden til å skue etter neste klatrerute gjennom kikkerten. Fantastisk. Vi kunne bli i denne fjorden i månedsvis og bestige fjell. Men vi ønsket å boltre oss i flere fjorder og områder. Det var da vi fant vår strategi; Hvis vi valgte ut fine klatrefjell på hver side av fjordene kunne vi få oss mest mulig av det fantastiske landskapet og skue fra toppene.


Fantastisk hesteskotravers over en knivsegg med alpine breer på begge sider.

Etter en storveggstur dagen før falt valget på en ryggtravers neste dag. På veien inn fjorden hadde vi sett ut en halvsirkel formet fjellformasjon med pinakler som fikk Trollspiret i Trollveggen til å blekne. Som vanlig startet turen med en time padling, vandring over breer og vakker natur og videre inn mot innsteget av klatreruta. Det ble enkel tinderangling på en luftig ”knivegg” med breer under oss på begge sider. Eksponert og med fantastisk utsikt hele traversen. Et av målene for denne turen var å bestige nåla som vi valgte å kalte ”Hestkuken”. Da vi kom frem til nåla reiste den seg som en hundre meter høy monolitt. Da vi vurderte den på kloss hold fant vi ut at de 50 siste meterne ikke var mulig å sikre, og vi ble enige om at denne godbiten må stå igjen til de som ønsker å repetere vår fantastiske ryggtravers. Vi avsluttet turen med klatring ned en bratt snørenne og over en bre som er på retur, som mange lavtliggende brearmer dessverre er. Etter en time padling tilbake til leiren, laksemiddag og cognac med en bit av innlandsisen var vi enige om at Grønland uten tvil innfridde.


Utsikt til deler av hestesko traversen med bl.a. ”Hestkuken”.

Alt var optimalt. God klatring, fin padling og godt laksefiske. Vi hadde hørt mye om det gode laksefiske i fjordene på Østgrønland, men vi visste også at fiskere har en tendens til å legge på litt. At det var så enkelt for oss amatørfiskerne å dra inn laks hadde vi ikke trodd, men etter hvert fant vi ut at fjorden vi var inne i , Qinngertivaq, betydde laksefjorden på grønlansk.

Vi begynte å bli rastløse og ønsket et nytt område å utforske. Valget var lett. Innerst i Tasilaq fjorden og 4 timers vandring derfra ligger Tasilaq hytta. Den ligger høyt oppe rett ved siden av en bre. Området er vilt! Omkranset av 2000 meters topper og hengebreer er området et mekka for klatrere og brevandrere. Etter å ha padlet 3 mil inn fjorden var det tøft å kaste rundt 30 kg på ryggen og tusle oppover. Hytta var fantastisk der den lå som et ørnerede blant alle toppene. Vi sendte en varm takk til Odd Eliassen som hadde vært med å bygge hytta. Etter over en periode i telt var det luksus å kunne ligge i en varm seng uten å dulte borti teltkameraten for hver gang en beveget seg.

En natt ble vi vekket av en gjeng dansker. De kom løpende inn med kondomdresser, rompetasker og joggesko. Et skandinavisk turkulturkrasj. Greit nok i Jotunheimen en varm sommerdag. På Grønland i over 1000 meters høyde, over en bre og milevis fra nærmeste bosettning virket dette dumdristig. Etter en times hvil forsvant de i stor fort ut igjen, mens de mumlet noe om dårlig vær. Dårlig vær var akkurat det vi ikke trengte nå. Målet dagen etter var å komme frem til innsteget av Rytterknægten, en over 2000 meter høy koloss med en over 3 kilometer lang rygg. For å komme dit måtte vi krysse 5 kilometer over en farlig bre. God sikt var essensielt. Dagen etter startet vi i strålende sol og skyfri himmel. Det var varmt selv om vi gikk på bre. Noen steder var det smeltet små vann på isen, noe som ikke er så vanlig så høyt oppe på Grønland. Issmelting pga global oppvarming er ikke et ukjent fenomen i Arktis. Vi så med selvsyn noen dager senere at enkelte brearmer hadde smeltet 5-6 hundre meter tilbake ifølge kun 15 år gamle kart. Etter 2 timers vandring på breen fikk vi endelig se målet, Rytterknægten. Synet av brekryssingen gjorde oss nervøse. Overfarten var plastret med råtten snø og usikre snøbroer. I tillegg kom det inn tunge skyer fra øst. Vi snudde. 2 timer senere var det fullt uvær. Vi ble på hytta i nesten 3 dager mens uværet raste. Den 3 dagen ga vi opp og dro tilbake til kajakkene.

I padlingens vold

Vi dro tilbake til landsbyen Kungmiut for å proviantere. Rett øst for Landsbyen ligger en tidevannsstrede. Bare en viss tid på døgnet er det mulig å komme over uten å dra kajakkene altfor langt. Vi var ute i god tid da vi kom frem til stredet. Vannet var krystallklart og en kunne se langt ned selv med strøm i vannet. Her måtte det være mye fisk! Ganske riktig! Rett under oss kunne vi se fisken stå og skimre i det grønnaktige vannet. Det var bare å manøvrere fiskeagnet foran munnen på fisken. Det var alltid gøy å se fisken bite på, for så å kjempe den opp i kajakken. Vi dro opp så mye vi hadde bruk for, lagde oss et måltid før tidevannet kom og vi kunne passere over stredet.

Restene etter en amerikansk militærbase fra andre verdenskrig.

Ved Ikateq fjorden ca 10 km fra stredet hadde Amerikanerne laget en flyplass under den andre verdenskrig. Så og si alle fly som kom fra U.S.A var innom denne basen for å tanke opp før Europa og luftkampene der. Dette var en slik base. Amerikanerne hadde forlatt basen like plutselig som de kom rett etter krigen. Mens vi padlet så vi plutselig en drivstofftønne, så en til, hundrevis, tilslutt tusenvis. Vi gikk i land og gikk opp bakken mot flystripen. Det hele var surrealistisk. Vi sto midt på en flystripe i villmarka med tusenvis av tønner rundt oss. Lastebiler, jeeper til og med bulldosere sto og rustet. En diger hangar hadde rast ned ved hjelp av tidens tann. Dette var levende historie, samtidig ble vi forbannet. Det var som Amerikanerne hadde forlatt stedet plutselig. Ingen opprydning, bare endeløst skrot i en vakker og sårbar natur.

Vi dro videre. Denne gangen var ikke målet primært å klatre men å rekognosere området. Vi campet mellom 2 enorme breer. Allerede på avstand hadde vi kjent kuldegufset fra breene. Det var vakkert men det ble aldri helt varmt. Vi padlet tvers over fjorden for å gå en tur for en gangs skyld uten klatreutstyr.

Et fantastisk syn: 4 enorme isbreer som kalver i fjorden.

Vi utnyttet det lette utstyret og raste opp 1300 høydemetre på 1 time. På toppen satt vi og nøt villskapen i landskapet. Det var klatremuligheter overalt men vi lot det være. For denne gangen. På veien tilbake til kajakkene gjorde en blodrød solnedgang naturen enda vakrere. Breene hadde et rødlig varmt skjær og toppene var badet i et gyllent lys. Vi ble i leiren i 2 dager mens vi spiste oss opp eller bare sugde inn atmosfæren. Særlig på kvelden ved teltet, med en whisky eller Cognac med drivis isbiter oppi.

Barnelandsbyen

Mens vi dro ut av området, støtte vi plutselig på en annen gruppe padlere. De var nordmenn på organisert tur med et profilert turfirma. Ingen av dem kunne svare på hvordan turen var organisert eller hvordan turen var lagt opp. Guiden hastet av gårde da han så oss. Vi måtte rope dem inn igjen fordi de hadde gjenglemt utstyr på stranda. Det fikk oss til å tenke på at egen planlegging er over halve turen og at en kanskje mister noe underveis ved å komme til "dekket bord".


Interesserte barn følger nøye med på tilberedelse av Drytech med torskesmak.

Rett etter møtet med nordmennene kom vi inn til Landsbyen Sermiligaq. Med en gang vi fikk dradd kajakkene på land stormet det frem barn. Tilslutt var vi omringet av opptil 15 stykker De fulgte med på hver bevegelse vi gjorde og særlig klatreutstyret ble grundig iakttatt. En liten kar tyvlånte en overdimensjonert klatrehjelm og isøkser og løp rundt som en ekte klatrer på speed. Andre labbet rundt med 15 nummer for store klatrestøvler. Det hele var herlig komisk. Selv om de tok fra kajakkene kom utstyret alltid tilbake. Dette var ekte naturbarn.(bilde) De hadde ingen interesse av å stjele. Samtidig så de ut som de hadde stort behov for voksenkontakt. En liten gutt hang rundt meg og klemte meg hele tiden Da jeg skulle gå nektet han nesten å slippe taket. Da Lars skulle spise drytec etterpå var det litt av et syn å iaktta 15 storøyde barn i ring rundt han, som fulgte med på hver bevegelse han gjorde. (BILDE!!!Alle fikk smake men fiskedrytecen falt ikke helt i smak fordi det ble mye rynking på nesa og rare ansikter. De var nok mer vant til litt mer fersk fisk der i gården.

Isfjellkirkegården

Etter barnelandsbyen tok vi en sørlig kurs nærmere åpent hav. Vi ønsket å utforske et nytt område med klatrepotensialer. Det skulle vise seg nesten å bli skjebnesvangert. Noen timer inn i turen kom vi til en stille bukt. Overalt rundt oss lå hundrevis av enorme isfjell. Strøm og vind hadde ført dem til siste holdeplass. Nå satt de fast og smeltet sakte men sikkert bort. Det var mektig å la kajakkene gli inn i is labyrinten mens isen buldret og raste rundt oss. Rett etterpå begynte problemene. Ukjent for oss hadde det kommet inn rester av en gammel storm. Da vi endelig skjønte det, var det for sent. Et sekund var det stille, i neste sydet det rundt oss. Det var "point of no return". Vi måtte bare padle på. Det var ikke mulig å gå i land heller. Enorme isfjell, bratte klipper og brenninger var det eneste vi så. Aldri har vi følt oss så små som da svære dønninger gled inn under kajakkene for i neste sekund med et brøl bli knust mot klippene i en malstrøm av skum og vann. Alt vi kunne gjøre var å padle innbitt, samtidig som vi visste at et ikke usannsynlig velt her ville få fatal utgang. Denne kampen varte i flere timer og sugde kreftene ut av oss. Tilslutt var vi desperate på nødhavn. Vi tok en sjanse. Et sted foran oss så det ut som var mulig å komme i land. Da vi kom nærmere visste det seg at det var umulig. Det vi skulle til å forlate stedet kastet en av oss et blikk til siden. Det var vanskelig å se i tåke og dårlig lys men det åpnet seg plutselig en kanal inn bak en øy. Det var nesten som å skru av en bryter. Inn i kanalen var det helt rolig og en sandstrand innerst ventet på oss. Opp med kajakkene og teltet, og turlivet var med ett som det skal være. Problemfritt og bekymringsløst.

Hvalene

Dagen etter drar vi videre. Tanken var å gjøre et siste klatrestunt i en fjord rett vest for Kungmiut og kanskje bestige et tidligere ubesteget fjell. Etter å ha padlet hele dagen skulle vi krysse en fjord før natten. Midtveis blir vi plutselig oppmerksom på høye prustelyder. Hval? Ganske riktig. Rett ute i fjorden så vi fontener av vann skutt opp av hvalenes pustehull. En gruppe med individer glir forbi kajakkene. Med ett snur en hval seg og kommer rett mot oss. Før den når oss forsvinner den plutselig ned i dypet. Det er med hjertet i halsen vi padler videre. Det er ikke et ukjent fenomen at hval kan dytte en kajakk rundt. De er nysgjerrige og av og til er det unge dyr som vil leke.

Vi stopper opp for å fordøye den voldsomme naturopplevelsen, da unghvalen plutselig dukker opp rett foran oss bare 30 meter fra våre kajakker. Med blikket festet rett på oss føler vi oss temmelig små. Dette møtet varer i 5 sekunder og den forsvinner igjen ned i dypet.

Mettet på spenning de siste to dagene finner vi Campen og gjør klar til siste klatretur.

Larstind

Fjellet vi peilet ut så flott ut og hadde ikke noe navn. Som en haifinne stakk den opp over fjorden. Vi forlot campen tidlig om morgenen. Turen i seg selv oppover var flott. Det var lett å gå, ingen steinur eller forvokste kratt. Selv den beryktede Grønlandsmyggen holdt seg unna. På innsteget ved veggen så vi oss ut en rute og satte i gang. Vi merket fort at dette ville blitt en klassiker i Norge. Granittsva med riss og hylleformasjoner i fast fjell og spektakulær utsikt.


Fantastisk klatring på fast granitt.

Etter 9 taulengder nådde vi toppen. Ingen varde eller spor av mennesker. Dette var både fjellets første rute og førstebestigning. Siden begge på ekspedisjonen het Lars har vi valgt å kalle fjellet Larstind. Vi ble på toppen i flere timer. Det var som begge skjønte at slik rå natur ser en bare noen få ganger i livet og at det gjaldt å suge inn hvert inntrykk.


En eldorado for en klatrer og friluftsmann.

På turen nedover begynte det å synke inn at dette var vår aller siste tur på denne ekspedisjonen. Vi hadde lenge vært på farten, slåss med mygg, levd av naturen og padlet eller klatret i snitt over 10 timer hver dag. Hver dag hadde vært uforglemmelig opplevelse. Da Lars dro fram satellitt telefonen og avtalte båttransport samtidig som han bestilte øl, chips og sjokolade var det lenger ingen tvil. Turen var over!


Klatring i Andesfjellene

Den 23. juli 2004 reiste 2 instruktører fra Utlevelser til Peru for å klatre i Andesfjellene.

Artikkelen under beskriver praktiske erfaringer fra flere ekspedisjoner i Andesfjellene, samt beskrivelse av noen av klatreturene som ble gjort på den siste ekspedisjonen.

Denne artiklen ble også publisert i "Tindeposten", Tindeklubbens medlemsblad, 2. utgivelse 2005. Hele utgivelsen som også inneholder beskrivelse av vår ekspedisjon til Andesfjellene er tilgjengelig under Norsk Tindeklubb sin nettside i PDF format under denne linken: Tindeposten 2. utgivelse 2005.


Cordillera Blanca i Andesfjellene



Andesfjellene.

Tenk deg en fjellkjede med et titalls topper over 6000 meter. Et sted som kunne vært importert fra Himalaya , men uten toppavgifter , byråkratisk sommel eller chamonixtisk alpeleven. Et sted der vakre fjell blandes med en fargerik og svært spennende kultur, og der godværet stort sett aldri gir deg fred. Et sted som garantert vil gi deg en opplevelse du aldri vil glemme. Dette er Cordillera Blanca, den hvite fjellkjede

Dette er ingen klatrehistorie men en ren informasjonsartikkel om Cordillera Blanca som befinner seg ca 30 mil nord for Hovedstaden Lima i Peru. Undertegnede har selv vært der på 5 ekspedisjoner så noe ekspertise tør jeg påstå finnes i denne artikkelen.


Språk

Det er Spansk som gjelder. De snakker vanligvis ikke engelsk engang på turistinformasjonen i de store byene. Lær deg litt Spansk, det er et lett språk å lære og du trenger bare litt basis Spansk for å klare deg/dere.


Vaksiner

En trenger enkelte vaksiner for å dra til Peru. Hør med legen din eller dra til en vaksinasjonspoliklinikk. Jeg kan også anbefale Dr Rodolfo Espinoza i Kirkeveien 59 A. (Hvis du bor i Oslo) Be om å få en anti diare vaksine i tilegg. Dette er en drikkevaksine som tar knekken på opptil 70 % av de mest vanlige mikrobene som fører til "turistdiare"


Visum

Så lenge en har gyldig pass og utløpsdatoen for passet ikke er for kort frem i tid så får du turistvisum med en gang du går gjennom passkontrollen i Peru. Men, pass på når utløpsdatoen for hvor lenge du kan være i Peru går ut. Du kan få alt fra 30 til 90 dager. Ikke gjør som meg, jeg fikk tidligere alltid 90 dager og regnet dette som vanlig. Ikke denne gangen, jeg ble stoppet bryskt av en passkontrollør på vei tilbake, 5 dager over tiden av de 30 dagene jeg faktisk hadde fått. Ikke hadde jeg nok penger til å bestikke han heller og flyet gikk om 30 minutter . 5 dager senere og 10 000 kr fattigere (billett) kunne jeg endelig dra hjem!


Pengeuttak

Det er ingen problemer med kort. De mest brukte kortene er Visa og Mastercard. Stort sett over hele Lima er det kortautomater, særlig da i de bedre strøkene, butikksentra og handlegater. I Huaraz finnes det minst 6 uttaksteder, disse er hovedsakelig plassert i hovedgaten nær plazaen, og til venstre for plazaen.(Plaza Del Armas) Det sier seg selv at i små byer og fattigere strøk kan det være vanskelig å finne automater. Uansett ha alltid med litt dollar i tilfelle krise. Travellers cheques er greit å bruke, de fleste banker tar disse. Det finnes også egne vekslingsboder som tar TC. I Huaraz befinner disse seg på hovedgaten fra plazaen. (Casa de Cambio)


Billett

Ta alltid fotokopi av billetten. Får du en billett mellom 800-9500 er dette bra. Husk at det er vanlig med å bekrefte at du skal reise ut med din billett ca 72 timer før avreise fra Peru Dette kalles reconfirmar på spansk. Hvis du ikke gjør dette kan du i verste fall miste plassen, men dette går stort sett bra selv om du ikke gjør dette


Vekt på flyet

De fleste flyene tar ca 20- 25 kilo pluss 5 kilo håndbagasje. Jeg kan love deg at dette blir ofte for lite og overvekt på fly, det er svinedyrt. Merkelig nok, flyselskapene bryr seg lite om hva du tar på deg. Jeg har ofte durt rett inn på flyet iført plaststøvler og fullt ekspedisjonsutstyr. Ikke veldig behagelig , men kilo spart. Sjekk alltid flyselskapet hva de har som maks vekt.


Lima

Hovedstaden i Peru og det første som møter en etter ca 13 timers flytur fra Europa. Mange blir vettskremte av byens trafikk, forurensing, bråk, og stedets noe fortjente rykte for kriminalitet, og kaster seg på første buss til fjellene. Gi stedet en sjanse!! Det finnes perler også her. Dra f,eks til Miraflores, en rik bydel i Lima. Her finner du masse shoppingmuligheter, hoteller, restauranter og utesteder. Larcomar er et restaurant og butikksenter i Miraflores som ligger på toppen av en klippe med stillehavet rett under. Barranco en annen "trygg bydel er Limas senter for barer, nattliv og kunstnere.


Transport

Fra Lima til Huaraz (ved foten av c.blanca) tar det ca 8-9 timer med buss. Bussene går stort sett bare om natten, men de er komfortable så dette er ikke noe problem. De beste busselskapene er Cruz del Sur, Ormeno, og Movil Tours. Turen koster ca 120 kr en vei. Det finnes flere busselskaper, men jo billigere, jo mer utrygt blir det. Ved de tre overnevnte lukkes sekkene inne og en får bagasjelapp. Har hørt at det er overvekt over 20 kilo, men har aldri erfart at de gidder å bry seg med dette. Uansett er prisen for overvekt lav! For adresse til busselskapene anbefales en god reisehåndbok som f,eks footprint Peru eller lonely planet. Husk! Noe varme klær på turen, bussen går over pass på 4000 meter.


Huaraz



Huaraz.

Huaraz er hovedsetet for all klatring i Cordillera Blanca. Den er også hovedstaden for distriktet som heter Ancash. Dette er en by med ca 110 000 mennesker. Her bor man når enn ikke er på fjellet. Her kjøper en proviant ordner transport, bærere, guider, og her fester en etter mange dager på fjellet.


Hoteller/hostales

Det er ingen problem med å finne billige og trygge overnattingsmuligheter i Huaraz. Prisene ligger på ca 30-60 kroner for de mest enkle rommene. Disse er som oftest mer enn bra nok. I boken Classic Climbs of the Andes med Brad Johnsen står det oppført mange gode steder. Ønsker selv å anbefale hostal Churup. Et familiedrevet sted som er trygt, hyggelig og billig Her er det lett å få info. Mange klatrere og trekkere innom. De har egen hjemmeside, så du kan bestille på forhånd.


Innkjøp

Stort sett alt en trenger på tur kan kjøpes i Huaraz. Mat på fjellet, særlig det som skal brukes i Base Camp kjøpes her. Ferskmat, supper, gryteretter, pulversaft, brød, sjokolade o.s.v . En av de beste butikkene ligger i hovedgaten ca 600 meter fra plazaen på høyre side (retning Nord) Rett nedenfor denne butikken ligger innehallene (Hjørnet av Raymondi gaten og Tarapaca) med boder som selger alt fra ris i løs vekt til levende høner( og døde) Tar dere med kokk, går han hit. Det er billigere her og mer spennende. Har du bruk for smertestillende (hodepinetabletter) Diamox for akklimatisering, eller vannrensetabletter får du kjøpt dette på de mange apotekene som befinner seg i hovedgaten. Når det gjelder brensel er det bensin som gjelder. Det heter benzina blanca på spansk og fåes kjøpt i jernvarebutikker, (ferreteria på spansk) Bensinen her er stort sett veldig bra, får du dårlig bensin ha med et kaffefilter i tilfelle og filtrer gjennom. Har du med engelskspråklige bøker kan disse lett byttes ved de mange kafeene rundt om i Huaraz.


Medbragt fra Norge

Det er enkelte ting som det ikke er så enkelt å få tak i. Dette er spesielt dry tec ( frysetørket mat) Du kan få tak i det men det er dyrt. Ta med disse fra Norge. Bruker du ennå flate batterier til hodelykten? Disse er nesten umulig å få tak i Peru! Gasskolber er også dyrt og vanskelig å få tak i . Bruk heller bensinbrenner. Skulle du være så uheldig å miste/glemme utstyr kan dette leies ved de mange utleie/turbutikkene. Du får stort sett leid/kjøpt alt, men husk utstyret er av ymse kvalitet så ta med personlig utstyr selv , om du da ikke bare skal på en enkel trekkingstur. Husk å ta med snøstaker da de en får leid i Huaraz er stort sett hjemmesnekret og av tvilsom natur.


Guidebøker

En veldig bra guide bok som tar for seg de mest populære rutene er som nevnt tidligere: Classic climbs of the Cordillera Blanca med Brad Johnsen . Den er full av flotte bilder med fjellene, samt ruteoversikt , informasjon om klatringen ,logistikk, transport, overnattingssteder .o.s.v. Den er supermotiverende og anbefales på det varmeste. En mye eldre guidebok men som er blitt brukt som en bibel for klatrere siden 1995 er David M Sharmans: Climbs of the Cordillera Blanca og Peru. Denne føreren har ingen bilder, men tar for seg mange flere ruter. Det kan være en ide å kjøpe begge to slik at de utfyller hverandre.


Transport /trekking til Base Camp



Trekking med esel til Base Camp.

Det enkleste er ofte å la de på hotellet/hostalet ordne privat transport for dere. Da får man egen bil og en slipper å sitte sammen med 15 andre i de offentlige bilene som går (selv om dette har sin sjarm også) Hvis en tar de offentlige går de aller fleste fra den første broen en kommer til fra plazaen retning nord. Så lenge man finner en bil med takgrind så er dette egentlig grei skuring selv om det blir litt mer melkerute og en må bytte bil når en tar av fra hovedveien. Noen basecamper ligger nær veien f,eks for Pisco er det ca 20 minutter å gå. Dette er"heldigvis" unntaket. Uansett, de aller, aller fleste BC er det sjelden over en dagsetappe å nå, med unntak av Alpomayo som er ca av 2 dager. Gjør dere selv en tjeneste, lei esler/hester eller bærere.! Å gå på 3500-4000 meters høyde hele dagen med sekker på 25-30 kilo unner jeg ingen. For de mest populære dalene/toppene vrimler det som oftest av muldyr med førere når siste landsby/veistump er nådd med bil, og trekkingen inn til BC begynner. Uansett, det er greit å være tidlig ute slik at ikke alle muldyrene er leid ut

Skal en leie guider, kokker, bærere er dette enklest å arrangere fra casa de guia, som er det stedet klatreførerne for Cordillera Blanca holder til. Her kan en også få tak i muldyrdrivere (arrieros). Alle gyldige guider, kokker, bærere, arrieros, skal ha gyldig yrkesidentitetskort. Hvis en er i tvil om noen faktisk er det de påstår de er, spør om å få se dette kortet.


Basecamp



High Camp Alphamayo.

To ting er viktig i BC. 1. Aldri drikk direkte fra bekker i Base Camp. Veldig ofte går det dyr rundt i området og forurenser. Desinfiser vannet med vannrensetabletter (fåes kjøpt i Huaraz) eller kok vannet i 10 minutter. 2. Det kan være utrygt å la utstyr ligge uten tilsyn. En ide kan være å kjøpe seg inn på et annet team som har teltvakt/kokk for å la vedkommende passe på teltet, gjemme utstyret eller rett og slett satse på at det går bra. Dessverre forekommer det tyveri i de mest populære BC-ene. Kommer en høyt nok opp så er det stort sett trygt.


På fjellet



Topptravers i Andes.

I høyden blir blodet tjukkere og en fryser lettere. Viktig å tenke på dette selv om temperaturene ikke er veldig lave . Hvis en tar med klær som en tidlig påske i Norge burde dette holde mer enn nok. På 4000 meters høyde er det på dagen typisk 25 grader når solen står på og rundt minus 5 om natten. I høydeleirene som oftest ligger fra 4800- 5500 kan nattetemperaturen komme ned til minus 10. Uansett, en god dunjakke/vest er nesten uunnværlig da det blir lange kvelder. Ikke alle gidder å legge seg i teltet kl 18.30 da det blir mørkt. En diodelykt kan være en strålende ide. Med så tidlig mørke kan det være greit å ha en lykt der batteriene kan vare i over 100 timer, i forhold til lesing i teltet eller andre sysler utendørs.


Klatreutstyr på fjellet

(Husk dette er veiledende,) Dette kommer selvfølgelig an på hvor vanskelige/lange ruter en skal gå. Jeg tar utgangspunkt i moderate ruter. Et typisk rack" for et taulag vil være 2x 60 meter tau. 2 Korte isøkser. Det er greit å ta med økser som ikke er helt rett i skaftet (isklatreøkser) da det ikke er så ofte en bruker isøksene til å pløye ned i snøen med. Noe av det viktigste en tar med som utstyr fra Norge er snøstaker. Dette er en T-formet aluminium "bolt" som hamres ned i snøen. (husk hammerhode på den ene isøksa) ca 6 stk per lag bør være nok. Iskruer, ca 8 stk bør holde. Jeg pleier alltid å ha med noen nøtter og tricams i tilfelle miks klatring. 5-6 nøtter og 2- 3 tricams er greit. Når det gjelder stegjern trenger en ikke de råeste foss/mix jerna så lenge de kan brukes på plaststøvler eller stive lærstøvler. Støvler ja! Plaststøvler er som kjent varmest, men lærstøvler best å klatre med. Jeg anbefaler alle som vil bruke lærstøvler å bruke supergaiters i tillegg (heldekkende gamasj med isolasjon) særlig hvis en skal over 6000 meter. Til slutt vil jeg minne om at breene/isen i Andes er som resten av verden stort sett i sterk tilbakegang. Dette påvirker ruter i høyeste grad! Ruter som er beskrevet for 5-10 år siden kan ha forandret seg dramatisk. Typisk er breglepper (bergsschrundt) som er blitt mye vanskeligere å forsere. På enkelte ruter har isen nesten blitt borte og det blir mer mix klatring. Dette gjelder spesielt for de mer lavtliggende rutene. Prøv å få siste rapporter om rutene fra guider eller andre klatreteam! Uansett, klatringen i Cordillera Blanca er fantastisk!

På ski over Grønland

Ekspedisjonen er også beskrevet av en av sponsorene for ekspedisjonen, Forsvaret, i "Kampvåpenet", forsvarets informasjonskilde på internett.

Den 5. april reiste 2 instruktører fra Utlevelser, Aslak og Lars, til Grønland for å krysse innlandsisen. Dette ble en opplevelsesrik skitur som bød på mange fine opplevelser. Etter 18 dager på ski var 570 km tilbakelagt og de var kommet frem til vestkysten.



Innlandsisen
Krysningen av innlandsisen startet fra den lille fangstlandsbyen Isotoq på østkysten av Grønland.

Instruktørene fikk en lokal fanger fra Isotoq til å kjøre dem fra Isotoq, over fjordisen og inn på starten av breen med hundespann. Dette gjorde at vi kom oss trygt forbi områdene der det ferdes isbjørn uten å bære våpen. Fangeren hadde skutt en isbjørn dagen før avreise og vi fikk være med på slaktingen av isbjørnen før avreise.


Slakting av isbjørn.

Vi startet skituren med 90 kg pulker, og de første dagene var et tunge med motvind, tung løssnø og sterk stigning opp mot toppen av bredplatået på 2500 moh.

Oppstigningen fra østkysten.

Uhell og skader
Starten på turen var noe uheldig da Lars brakk skia den første dagen. Vi klarte heldigvis å reparere skia med ducktape og en del av primusplata.


Brekt ski med ducktape.

En annen utfordring vi fikk tidlig var en betent akilles. Dette løste vi ved å bruke "Vikingenes Muskelbalsam" fra Linringen på Hadeland og taping av akilles.


Behandling av akilles med "Muskelbalsam" fra Linringen på Hadeland.

For å unngå for stor belastning av akilles varmet Aslak opp ytterskoen over primusen etter frokost morgen.


Opptining av yttersko.


Under turen hadde vi halvannen døgn hviledag p.g.a. sterk motvind og kulde. Denne kombinasjonen gir raskt forfrysninger.

Vi opplevde heldigvis ingen Pitaraq i full styrke. En Pitaraq er er brevind som skapes når kald luft på toppen av breen blåser mot mildere luft langs kysten. En Piteraq blåser opp mot 200 km/t og kommer støtvis langs bakken.

Perioden vi gikk over Grønland er en utsatt tid for Pitaraq, og vi prøvde derfor å være minst mulig eksponert for Pitaraq ved å holde et så høyt tempo som mulig på østkysten til vi var over 1800 moh og utenfor det værste området.

En natt hadde vi Pitaraq, men vi var kommet ganske høyt opp på breeplatået så den blåste heldigvis ikke med full styrke. Teltet pulserte i takt med med vinden og vi var glad vi hadde valgt et telt av god kvalitet.


Nedblåst leir etter stormen.


Mat og matproblemer
Vi hadde med mat for 30 dager i tillegg til nødproviant for 5 dager. Det viste seg at vi hadde mer enn nok mat, og da vi kom frem til vestkysten etter 18 dager hadde vi mer enn 20 kg mat igjen. Vi hadde unnet oss litt luksus og tok en karamell drops, kaffe og cognac etter drytech middagen.


God på smak ja.


Frokosten bestod av musli, havregryn, tørrmelk og kosttilskudd. De 5 første dagene gulpet og spydde Lars denne blandingen før han fant ut at det måtte være noe med blandingen som kroppen ikke tålte. I denne perioden var det også lite annet han fikk i seg, noe som resulterte i at han fikk i seg lite næring og ble nedkjørt i disse dagene. Da han droppet frokostblandingen og gikk over til en pakke drytech til frokost fungerte alt som det skulle igjen.

Til lunsj spiste vi Logan brød som er et hjemmelagd brød som inneholder alt av ingridienser som trengs for å tilføre kroppen masse energi (honning, rosiner, svisker...). Brødet er kompakt som betong (inneholder ikke gjær), holder seg ferskt i månedsvis og smaker svært godt.

I tillegg til hovedmåltidene, frokost, lunsj og middag, hadde vi to snack-pauser under dagsetappene. Under disse pausene spiste vi kraftblock, Frap Jack og Havrekjeks. Vi hadde riklig med mat på turen og kunne øke dagsrasjonene istedet for å rasjonere etterhvert som vi forstod at vi holdt et høyere tempo enn det vi hadde proviantert etter. Denne utviklingen gjorde at vi ble tilført positivitet som smittet over på psyke, dagsform og marsjtempo.

Topplatået
Etterhvert som vi nådde toppen av breen på 2500 moh sank også temperaturen. Vi hadde noen netter under -40 grader, og under slike forhold var det godt med 5 liggeunderlag og Ajungilak sin ekstrem pose.


Under kalde netter ble alt inne i teltet sterkt nedrimet.

Under disse nettene ble alt inne i teltet sterkt nedrimet og morgen rutinene bestod av å skrape vekk alt rimet før primusfyring for å unngå at alt inne i teltet ble vått. Under så kalde forhold går alt tregt og ting tar lang tid. Det å gå ut på do i en slik kulde og vind krevde nitidig oppsyking og forberedelser.


Godt å komme inn i teltet etter do besøk.

Når vi nådde topplatået sluttet vi å bruke feller under skiene og gikk over på skismøring. Det var godt å kunne gli ut med skiene i den grad man kan gjøre det med 90 kg i pulken.


Breen er besteget og vi befinner oss på topplatået.

Når man går i et slikt monotomt terreng er det vanskelig å vite om det er flat, stigning eller nedover. Når høydemåleren indikerte 2500 moh viste vi at toppen på vår rute var nådd og at terrenget pekte nedover. Nå ble det psykisk lettere å gå siden vi viste at skituppene pekte nedover. Når man når toppen går vinden fra mot- til medvind. Dette er begge effekter som gjorde det enklere å gå.

Når man har vinden i ryggen er sterk vind ingen hindring i slikt terreng. Man lå ikke lengre værfast selv om det var snøstorm.


Lunsj i jervenduken under snøstorm.


DYE-2
Etter 2/3 av distansen var tilbakelagt kom vi til en nedlagt amerikansk radarstasjon (DYE-2). Det var behagelig å feste blikket på noe annet enn snø etter 16 dager i isødet.


Nedlagt amerikansk radarstasjon - et tilbakeblikk til den kalde krigen.

Når vi nærmet oss DYE-2 kom det plutselig en kjempefugl over oss. Det var en Hercules fra USAF som hadde fått øye på oss. Det var litt av et syn når Herculesen kom over oss i low-pass i svært lav høyde og vinket med vingene.


Herculesen hilser vennelig til oss i lav høyde.

USAF hadde treningslanding på snø for Hercules 2 km fra DYE-2. USAF hadde også vinter-overlevelsekurs i nærheten av DYE-2, og vi ble godt mottatt av offiserene som underviste på kurset.

Mike og Lue jobbet som tårnbetjenter fra et stort telt, Camp Raven, og snakket på radio med flyverne som var i landingsrunden. Det gjestfrie ekteparet inviterte oss på middag da vi ankom leiren.


Middag i oppvarmet telt med norsk flagg på veggen..

Det var litt av en følelse å komme inn i varmen og få servert en god middag. Mike hadde funnet frem det norske flagget og hengt det opp på veggen. Sjelden har en spagetti-middag smakt så godt.

Etter middagen gikk vi på oppdagelsesferd i den nedlagte radarstasjonen. Døra var åpen og det var bare å tenne hodelykta og gå på safari i den store "fryseboksenen". Det meste av utstyr og eiendeler var etterlatt så man fikk en merkelig følelse av å titte inn i den kalde krigen.


Inne i et av kontrolrommene i DYE-2.

Morgenen etter var vi innom Mike og Lue i Camp Raven og fikk en værrapport før vi fortsatte vår ferd mot vest. Det var kraftig vind med kast i 50 kts. Vinden gjorde at vi gled flere meter fremover etter vi hadde gjort et lite fraspark.

Nær alle som har gått over innlandsisen har utnyttet disse vindene ved å bruke en eller annen form for seil. Selv Nansen kunne i sin tid la vinden gjøre jobben letter for en stund og rigge opp sleden med det han hadde av presening. Utviklingen har gått siden den tid og vi benyttet oss av kvadratiske firkant-skjermer.

Skjerm havari
Litt utpå dagen løyet vinden og litt vel optimistisk prøvde vi å heve det ene seilet i vinden. Når vinden fylte skjermen ble vi begge revet fremover en meter og alle liner og fester røk i et stort smell og alt forsvant vestover mot havet med oss som tilskuere. Vi hadde vært overdristige og var glad vi ikke fulgte etter skjermen i Ragnarroket. Skjermen var tapt, men det kunne fort endt verre.

Milesluk
Dagen etter løyet vinden nok til at vi dristet oss til å snørekjøre etter skjermen som vi hadde igjen. Lars seilet med Aslak og pulkene på slep i et vilt tempo. Dette var den første og eneste dagen vi fikk godt utbytte av skjermen. I løpet av denne dagen tilbakela vi 110 km under snørekjøringa og avsluttte dagen med å gå 23 km på slutten av breen.


Lufting av skjermene i vinden.

Under denne seilasen gikk det til tider litt vilt for seg. Pulkene hoppet metervis og veltet av og til, noe som førte til at Aslak sin pulk havarerte. Vi klarte å reparere skaden og fortsatte vår ville ferd mot vest.

Landkjenning
Etterhvert som vi nærmet oss vestkysten dukket det opp et vakkert syn med ville fjell i horisonten. Vi nærmet oss "land". De siste kilometrene gikk vi i et vakkert islanskap som brakk opp i en vakker kveldssol.


Kveldsstemning i brefallet.

Vi fortsatte til vi fikk "landkjenning" kl 23:30, så det ble en tung og sen dag.


Landkjenning på vestkysten.

Vi var kommet over innlandsisen etter 18 dager og rullet ut soveposen og la oss under åpen himmel, fyrte opp primusen og spiste og spiste og spiste... Målet var nådd.

Dagen etter "landkjenningen" gjorde vi det vi hadde drømt om i dagesvis; Drikke vann fra en sildrende bekk.


Frisk vann fra bekk.

Rutiner
Vi stod opp kl 0600 om morgenen og startet med å fjerne rim fra innerteltet. Deretter var det å fyre opp primusen og smelte vann. Når været tillot det hang vi ut soveposene til frysetørring på stavene. Når vannet kokte ble frokostblandingen ispedd vann og frokosten inntatt. Deretter fortsatte smelting og oppvarming av thermos-vannet. En gikk ut av teltet for å pakke ned utstyr og klargjøre pulker mens den andre ryddet ut av teltet. Etter teltet var revet var vi klare for avmarsj ca kl 9.

Vi gikk i økter på to timer der en gikk foran og var ansvarlig for navigering. Neste økt gikk den andre foran og var ansvarlig for navigering. Pausene mellom hver økt var på 15 min mens lunsjen varte i 40 min.

Vi gikk til kl 19 og satt opp leiren. Ved etablering av leir gravde vi til leirplass og levegg ved behov, og satt opp teltet. Ved slutten av teltoppsette tok en person med seg div. utstyr inn i teltet og etablerte (rullet ut og blåste opp liggeunderlag), startet primus og startet snøsmelting.

Kompassløsning
Vi lagde et kompasstativ som pekte i marsj retningen og som ble festet rundt livet. Kompasset hvilte på stativet i magehøyde og litt foran (ca 30 cm). Denne anordningen gjorde at vi hele tiden hadde kompasset synlig og tilgjengelig, samtidig som hendene var fri til å gjøre andre ting.


Kompassløsningen.

Primusløsning
Vi hadde med 2 primuser av samme type (MSR), men ulike modeller (Whisperlite og Expedition). Primusene fungerte utmerket under hele turen. Vi brukte stort sett bare en primus om gangen. Vi hadde ikke behov for to samtidige i bruk bortsett fra de få gangene vi brukte den ene til å tørke innerteltet samtidig som den andre ble brukt til snøsmelting.

Aslak hadde laget en skjerm rundt primus og kokekar for å lede mest mulig av varmen til kokekaret. Dette fungerte svært godt.


Primusløsningen.




Sponsorer

Hovedsponsor for Grønlandsturen er Plastretur.

"Plastretur er ansvarlig for å utvikle, organisere og drive systemer for innsamling og gjenvinning av plastemballasje - fra næringslivet og husholdningene - som både er miljømessig og samfunnsøkonomisk bærekraftig på sikt."


Andre sponsorer og støttespillere

Forsvaret leverte diverse utstyr og bekledning til turen.

Ajungilak sponset soveposer, dunsokker og dunklær.

Hilleberg sponset telt.

"Linringen Hadeland" har gitt oss hjemmelagede produkter av: Linsalve (leppomade), Fuktighetskrem, Vikingenes muskelbalsam (mot såre muskler), Pilgrimenes fotbalsam (fotkrem) og diverse andre hjemmelagde natur-produkter.

G-sport Bardufoss.

Drytech ga oss reduserte priser på mat.

Heijden Sportsernæring ga oss reduserte priser på på diverse matvarer.

Norrøna skaffet oss billige klær.

Trico ga oss ullklær.

Rottefella ga oss bindinger.

Skiseil.no ga oss en gunstig avtale på seil.

Acapulka skaffa pulka.

Aslaks mor bakte Logan brød.

Olav Henke i Undervegs ga oss ski.



Ellers takker vi til:
- Tore Albrigtsen, Tromsø Villmarkspark
- Asbjørn Bratterud i Plastretur
- Tom Andre Aas, Forsvaret
- Lisbeth Hesselberg
- Johan Trønsdal
- Alle andre vi har glemt.

DUBAWNT RIVER , EN MIDTSOMMERSDRØM

Juli 2004 reiste en av våre instruktører på en 2 måneders villmarkstur gjennom Canada's villmark i kano.


Tekst: Aslak Prestbakmo
Foto: Aslak Prestbakmo og Geir H Nordgård

Under oss, innimellom skyer og lave tåkebanker kan vi skue en mengde vann og elver innimellom all skogen. Et sted der nede på bakken ligger et lite vann med det tiltalende navnet Sandy lake. Det er dit flyet er på veg med oss. Der skal det sette av oss og utstyret vårt, før piloten forlater oss 250 km fra nærmeste beboelse. Han skal hjem igjen, det skal for så vidt vi og, Men vår hjemvei er 1100km padling på Dubawnt River.



Dubawnt er en av Canadas lengste elver. Den starter som en liten elv inne i de boreale skoger i Northwest teritory, og er en liten flod når den renner sammen med Thelon river langt nord på tundraen i Nunavut. Elva ligger langt øst i Canada, og ender opp i Hudson Bay. Høydeforskjellen fra Sandy Lake på 405 moh til endepunktet Baker Lake er 403 meter, så det er ikke all verden til fall. Men da store deler av turen går over store vann blir det litt bevegelse på elva mellom vanna. Så en kan ikke ta for lett på de padlemessige utfordringene. Ikke på de store vanna heller for så vidt. De krever at man viser dem respekt. Når vinden tar blir bølgene raskt ganske store.

Etter en vinter med planlegging og oppbygging av drømmer skulle vi endelig komme oss i gang. 22 juni var vi ombord i flyet som skulle frakte oss ut til starten av turen. Nå ventet store vann, elv, fiske etter den sagnomsuste storfisken og sløve stunder med kaffen etter atter en dag ute. Været som ønsket oss velkommen var ikke akkurat det beste. Et par varmegrader og regn og sludd. Hadde de rett de som sa at vi startet for tidlig? Vell, nå var det bare en måte å finne ut det på. Etter å ha fått opp telt og lavvo var det å skaffe seg turens første middag. Etter kun kort tid var den berget. En fin Lake Trout på to kilo fikk den æren. Det var ikke den siste som ble stekt over bålet i lavvoen denne sommeren.

Å ta med lavvo på en tur som denne ser jeg nesten på som en nødvendighet. Der er det mulig å fyre bål til matlaging, og den er et utmerket skydd mot horder av blodtørstige mygg og knott. Uansett i hvilke mengder disse tundraens vaktstyrker opptrer i ute, kan skjorta kastes inne i lavvoen. En god og nødvendig pause fra summinga som er en del av sommern i Canada.

Så endelig er vi klare for å starte. Alt utstyret har (faktisk) fått plass i kanoene. Det var en viss spenning knyttet til om vi skulle få alt inn i kanoene. Det var til og med en uomtenksom sjel som ymtet frempå at om det ble lite plass kunne vi jo legge igjen noen bokser kaffe. Sådanne uttalelser krever ingen svar. Dessuten fikk vi plass til alt, men trangt var det.

Etter bare et par kilometer på vannet startet turens første elvestrekke. Den kunne til og med vise seg frem fra den lekende siden. Etter en kjapp synfaring var linja lagt. Vannstanden var temmelig høy på det meste av turen, noe som var både en fordel og ulempe. For å komme i land måtte vi ofte vasse gjennom kratt og skog. På den andre siden ble en god del av strykene lettere å padle rent teknisk da det var mindre navigering mellom steiner, og noen stryk drukna rett og slett. Derimot var det ganske mye trøkk i elva, strømmene er sterke, og det kan man ikke ta for lett på.



Andre dagen med padling var min bursdag, og bursdagsgaver fikk jeg. Ikke hos de andre men fra elva. Et fint og utfordrende stryk med en fin kulp i bunn. Stryket ble nøye vurdert, og alternativer som bæring og tauing var og luftet. Men bæring i tett skog med kratt fristet ikke. Tauing ble heller ikke sett på som realistisk da vannet sto langt inn i skogen og nesten gikk kvitt om trestammene. Så da endte det med at jeg fikk lov å padle begge kanoene solo. Et av de fineste styrkene jeg har padlet. Den neste bursdagsgaven dro Geir opp av vannet. Den var sine tre kilo og rød og fin i kjøttet.

I skogsområdene i starten av turen var det flere steder store områder som var herjet av skogsbranner. Igjen står bare svartsvidde stammer. Dette er en del av den naturlige syklusen i skogene her. Og når en møter på stryk som må bæres, er det ingen ulempe at skogen er litt mer åpen.

I området mellom Boyd og Barlow Lake begynner skogen å slippe mer taket. Landskapet blir mer åpent og tundrapreget. Det gjør at det og er lettere å få øye på dyrelivet, da skogen ikke ligger helt ned til vannkanten. På denne strekningen treffer vi på noen av områdets fastboende på nært hold. En av dagene møter vi på en godt voksen elgokse. Den står og beiter nede i vannkanten å bryr seg ikke mye om oss der vi kommer med kanoene fem meter unna den. Dagen etter møter vi på vår første ( og eneste) ulv. Ei nysgjerrig tispe som studerer oss i fem minutter, før hun finner ut at vi ikke er så veldig interessante, og lusker til skogs igjen.

Ved innløpet til Barlow Lake tar vi oss en dag på land. Rusler en tur med fotoapparatet og strekker på beina. Når sitting i kanoen blir hovedaktiviteten er det godt å få gå litt og. Når skogen i tillegg er i ferd med å slippe taket er det faktisk mulig å vandre litt rundt å samtidig se noe. Men da det er fisk vi lever av, og spisskamerset er skrantent så blir det en tur ut med kanoen for å dorge litt. En fiskemetode som ofte var mer effektiv enn å stå på land å få bottnlaks på hvert andre kast. Faktisk var det nesten litt for effektivt med dorging denne dagen, etter at vi hadde funnet ut hvor fisken sto. Geir får på den første fisken, og eg sveiver inn bruket for å hjelpe han og hindre at fisken skal rote seg inn i lina mi. Men før jeg rekker å dra inn sitter det like sågodt en liten rugg på hos meg og. To fisk fra samme båt på samme tid har en tendens til å bety problemer, og denne gangen var intet unntak. Men til slutt var fangsten berga. På veg inn til land dro vi opp to trekilosfisk til. Så det holdt både til middag og røyking.



Når vi hadde mer fisk enn vi åt til et måltid, hengte vi opp fisk i toppen av lavvoen. Etter et par-tre dager hadde vi utsøkt røkt Lake Trout til å ha attåt brødet.

Neste dag var av den varme vindstille sorten, en fin dag for padling på stor vann, men ikke fult så fin å gå på land i, da mygg og andre flygende skapninger og liker å være ute. For å si det sånn, vi så ikke helt frem til dagens lunsjpause. Løsninga på insektproblemet dukka opp under ei kryssing. Midt ute i bukta stakk en enslig stein opp. En kilometer til land og mygg på alle kanter. Så der ble vi sittende å nyte tilværelsen, åt røykafisk å bada, helt uten besøk fra lokalheltene.

Med på turen hadde vi og en liten beskrivelse av strykene på Dubawnt. Greie å ha som et utgangspunkt, men vi hadde en helt annen opplevelse av vanskelighetene enn hva en kunne få inntrykk av. Strykene mellom Carey og Markham Lakes var beskrevet som vanskelige, og vi hadde sett for oss mulighetene for ei bæring. Men det viste seg at det var langt fra så vanskelig som det kunne se ut fra beskrivelsen. Grunnen til det var nok at vi padlet på mye høgere vannstand enn de som har laget beskrivelsen. Etter synfaring og padling av strykene slo vi leir, henta dagens middag i kulpen og tørka litt klær.

Vel nede på Markham neste dag fikk vi litt ruskevær og vind utpå ettermiddagen. Da Simen hadde bursdag kunne vi like godt ta en tidlig kveld for å forberede feiringen. Det ble rene festen da det dukket opp noen andeegg. Sammen med mel, sukker og tørrmelk ble det herlige (p)annekaker. Utrolig hva som kan skape glede i en hverdag der variasjonen består av om vi skal ha pasta, ris eller potetmos til fisken.



Omtrent midtveis på turen ligger Dubawnt Lake. Ikke noe lite fjellvann, heller en liten sjø som vi skulle padle 120 km på. På mange måter ble dette en av turens største utfordringer. Med en del lengre krysninger kreves det bra vær. Det hadde vi ikke de første dagene, så det ble landligge. Etter to timer padling første dagen på vannet vart det så mye vind at det bare var å gå i land. Etter en time på land var jeg så rastlaus at jeg måtte ta noen kast med stanga. Ikke hadde jeg den store trua på at det skulle bli noe. Liten sluk i et stort vindpiska hav. Men det tok ikke lange tia før det satt på en femkilosrugg. Og det var ikke den siste vi fikk før vi kom oss videre. Den neste utfordringa som møtte oss var is. For å komme oss noen vei måtte vi et stykke utover for å komme rundt. Så det blei ei litt lengre krysning enn planlagt. No regnet vi med at vi skulle være ferdig med is. Men den gang ei. For å komme inn i utløpsbukta måtte vi gjennom en trang flaskehals. Som selvsagt var blokkert av is. Det er da det er bra å ha lavvostang av solid gran. Så etter litt staking var vi forbi. Da var det bare å padle videre til Dubawnt Canyon og tre kilometer bæring. Som vi måtte gjøre to runder på for å få med alt.


Moskus

“Jeg tror jeg har fått meg en ny venn” kunne Simen meddele en dag han kom tilbake til telta etter å ha rusla seg en tur. Joda, der kommer vennen ruslende. En søt liten moskus. Men den var ikke så interessert i oss. Dyret rusla sløvt forbi leiren og til nye saftige beiter. Sommeren er ei god tid for moskusen. Rusle rundt midt i matfatetet å spise seg feit i påvente av vinteren. I dagene som fulgte padla vi forbi flere flokker med moskus. De ivrigste samla og godt med ull i kratta langs elva.



Simen, som er en ung og fremadstormende biolog hadde et lite forskningsprosjekt gående mens vi var på tur og. Han tok leverprøver av harer for å undersøke innholdet av tungmetaller i dem. Dette vil kunne si noe om Canadas tundra får mye langtransportert forurensning. Resultatene viser at det ikke sto så allerværst til. Et annet resultat av denne forskinga var at det faktisk måtte skytes noen harer. Da disse dyrene er velsmakende var det jo ingen ulempe.

Dubawnt renner sammen med Thelon River ved utløpet av Beverly lake. Herifra er det omtrent 200 kilometer igjen av turen. 120 av disse går på Aberdin og Schultz Lake. Mange som padler her velger å bli hentet ut før disse vanna, da de kan være utsatt for sterk vind. Det fikk vi også erfare. Mens vi padlet på disse vanna hadde vi landligge på grunn av vind i fire dager. Den ene dagen vi lå i land lå vi like ved et av de større reinstrekka på tundraen. På et par dager må vi ha sett flere tusen rein. De var på trekk fra tundraen og mot vinterbeitene inn i skogene. Det er en mektig opplevelse å se disse staselige dyre strømme forbi på under 100 meters hold. Ved en anledning trakk det dyr forbi leiren i rundt to timer. En evig strøm av rein.

På denne strekningen så vi og de første tegna på at vi snart skulle komme tilbake til sivilisasjonen. Det var flere hytter etter Aberdin og Schultz Lake. Disse kan nås med båt fra Baker Lake. Dessverre var det en god del rot rundt noen av hyttene.



Siste biten ned til Baker Lake er 80 km med elv. Siste natta tilbrakte vi omtrent midtveis på denne strekka. Det var med en viss vemodighet at vi innså at turen snart var over. Det enkle livet vi hadde levd i nesten to måneder var nå over. Men det kan heller ikke nektes for at tanken på en butikk med sjokolade, kjeks, frukt og is fristet.





Seiltur med firing fra Hitra til Lofoten

Denne artiklen ble også publisert i bladet "Friluftliv" september 2001


Firingen som ble brukt under seilasen. Bildet er tatt utenfor Lofoten.


En gang på slutten av 1800 tallet ser en båtbygger over det ferdige resultatet. Hun settes på sjøen og prøves ut. Joda, båten er bra den. Faktisk er båten så bra at den 110 år senere frakter 3 karer til Lofoten.

En seiltur langs Trøndelags og Nordlandskysten i en åpen Åfjordsbåt er en spesiell opplevelse. At båten er over 110 år og i original stand, høvedsmannen kledd opp i en rekonstruksjon av et 100 år gammelt skinnhyre og alt utstyret er pakka i gamle tønner og fiskekasser gjør heller ikke opplevelsen mindre spesiell.


Høvedsmannen i skinnhyre.


Seilturen fra Hitra til Lofoten markerer avslutning på et år på Veglederstudiet i friluftsliv ved Norges Idrettshøgskole. For oss er båten mer enn bare et fremkomstmiddel for å komme til Lofoten. Den skal fungere som et bindeledd mellom oss og havet, den gamle seilteknikken, kystkulturen, naturen og folket langs kysten.

Da ingen av oss hadde så mye erfaring med denne båttypen fra før ble en vesentlig del av forberedelsene å sette seg grundig inn i bruken av råseilsbåter. Det ble å søke kunnskap i litteraturen og kjennskap gjennom å seile med båten. Prøveseiling hadde vi gode muligheter til da båteier Børge Dahle og er ansvarlig for Veglederstudiet, og en del av studiet er lagt til hans «kystbase» på Henriksøya.


Rolige dager i lite vind.


Et av målene med turen var å få et aldrig så lite innblikk i hvordan ferden fra Hitra til Lofoten arta seg for de som dro oppover for 100 år sia. En vesentlig forskjell fra en Lofotferd i 1890 var at de seilte oppover i Januar og vi i månedsskifte mai/juni. Der de ofte møtte sludd og snø, måtte vi slite med solbrente rygger og lår.

Den båten vi seilte, en 27 fots Åfjordsfiring , er forøvrig en god del mindre enn fembøringen som var vanligst til Lofotfart . Firingen, eller roarfyring som den og kalles, var mer beregna på heimefiske, og ikke i så stor grad på langferder.
Vi prøvde og å være bevist på hvilket utstyr vi brukte. Bekledninga besto stort sett av ull og vadmel. Fra håndtverksregisteret på Maihaugen hadde høvedsmann Mikael fått lånt en rekonstruksjon av de skinnklærne som fiskerne brukte for over 100 år siden . Når han sto til rors i full skinnbekledning med pipa i munnvika var han som henta ut av Johan Boyer´s roman «Den siste viking». Skinnhyra virka rimelig bra, men da vi fikk en dugelig regnværsdag var ikke ullskjorta helt tørr på kvelden.




Nå var ikke ulltøyet vårt helt det samme som Lofotfarerne brukte i hine dager. Våre klær var maskinelt behandla, av feil fibre og mangla naturlig lanolin. Det forsto vi etter et besøk hos Amy Lightfoot. Amy har forsket på og prøvd å gjenskape mye av den bekledningen og kunnskapen om materialbruk som de satt inne med i tidligere tider.

Å være på seiltur er på mange måter et ukomplisert liv. Som på alle andre turer er det et liv uten forpliktelser og annet mas. Men når man er ute å seiler er det bare og overlate avgjørelser til været. Det er det som bestemmer hvor langt man kan komme, eller om man i det hele tatt kommer noen veg.

Starten fra Henriksøya ble foretatt med årer. Det var ikke siste roøkta på turen, så det kom godt med at «den gamle damen» var lettrodd.

Utpå neste dag fikk vi vind fra riktig retning, og fikk gjort et godt dagsverk i regnværet. Utpå natta søkte vi havn i Ratvika, sånn passe våte. At folk langs kysten er gjestfrie er noe man vet, men her traff vi på gjestfriheta sjøl, ho Ingeborg. Så da blei det råd med litt klestørk, kaffe og eplekake.

Over Folda satt vi å rodde i bar overkropp. De eneste krusningene på havet var det båten og årene som skapte, og i vest tok kveldsola seg etterhvert et bad i havet. Så der satt vi med nærmeste landkjenning ei mil unna og Grønland rett i vest. Ikke ei dønning! Og dette skal være et av de mest værharde havområdene mellom Stadt og Vestfjorden?


Utsikt mot vest.

Midt ute i Folda ligger Sør-Gjeslingan, et nesten fraflytta fiskevær, som nå mer eller mindre er omgjort til museum. Det er et par stykker som er mer eller mindre bofast og driver fiske der nå. Men rundt århundreskifte var det annerledes. Da kunne det være opptil 4000 fiskere der i sesongen. Men minneplata over omkomne fiskere fortalt at det var mange som aldrig kom hjem igjen.

Neste dag kom endelig et etterlengta vindpust fra sør.Denne dagen noterte vi en fart på 8,2 knop på det beste, og det var like før vi seilte stein inn i båten. Dette vindpuste brakt oss opp til Alstadhaug. Men da var det og slutt på vinden for en stund. I Brønnøysund hadde vi en liten pause, da vinden la seg litt. I det vi la til ei brygge for å se på en fembøring som lå der, ble vi møtt av et festlig lag på kaia. De ønsket oss velkommen med følgende hilsen: «nei, før noen hestk... , kjæm dok roanes, kom inn, kom inn.» Her var det både nord-norsk gjestfrihet og språkbruk. Det viste seg at vi hadde havna midt opp i et 60 årslag. Da festen var over kom vinden tilbake.

Ved Alstadhaug satte vi opp telte ved den gamle prestegården hvor Petter Dass i sin tid holdt til. At vi etter Søndagens gudstjeneste traff på en kar som kunne det meste av Petter Dass sin dikt på rams, satte en ekstra spiss på oppholdet.

Etterhvert kom vi inn i midnattsolas rike. Etter ei uforglemmelig natt der sola såvidt dyppa seg i havflata feira vi kryssing av Polarsirkelen med særdeles god bør fra sør, og et trivelig besøk hos et tysk ektepar som driver sjølbergingsjordbruk på Hestmona. Sørakulingen brakte oss opp til Bodø, og videre til Kjerringøy, hvor vi igjen mista vinden. På Kjerringøy la vi til ved det gamle handelstedet. Vågen var fylt opp med Nordlandsbåter i alle størrelser, så her måtte vi bare legge til. Det viste seg at vi hadde havna midt opp i innspillinga av filmen om Dina, etter Herbjørg Wassmo´s roman.

Her var det slutt på reisen for Aslak. For hans del var det plikter i den uvirkelige verden som kallet. Arne og Mikael fortsatte til Lofoten, da første antydning til vind kom. De la filminnspilling og verdensberømmelse bak seg, krysset Vestfjorden med god bør før de markerte avslutninga av turen med å spise opp sjokoladekaka til Åse i Kabelvåg.

Send forespørsel
Gå tilbake til startsiden
Sideoversikt

Tips en venn om denne siden

Kommentar:

Din mottagers E-post:

Ditt navn:

Din e-post:

 
     Utlevelser: tlf 47 64 50 00 , Fax: 98 37 98 00, E-post: post@utlevelser.no