 |
|
||||||||||||||||||||
|
 |
Innhold
|
 |
 |
 Innlandsisen Krysningen av innlandsisen startet fra den lille fangstlandsbyen Isotoq på østkysten av Grønland. Instruktørene fikk en lokal fanger fra Isotoq til å kjøre dem fra Isotoq, over fjordisen og inn på starten av breen med hundespann. Dette gjorde at vi kom oss trygt forbi områdene der det ferdes isbjørn uten å bære våpen. Fangeren hadde skutt en isbjørn dagen før avreise og vi fikk være med på slaktingen av isbjørnen før avreise.  Slakting av isbjørn. Vi startet skituren med 90 kg pulker, og de første dagene var et tunge med motvind, tung løssnø og sterk stigning opp mot toppen av bredplatået på 2500 moh.  Oppstigningen fra østkysten. Uhell og skader Starten på turen var noe uheldig da Lars brakk skia den første dagen. Vi klarte heldigvis å reparere skia med ducktape og en del av primusplata.  Brekt ski med ducktape. En annen utfordring vi fikk tidlig var en betent akilles. Dette løste vi ved å bruke "Vikingenes Muskelbalsam" fra Linringen på Hadeland og taping av akilles.  Behandling av akilles med "Muskelbalsam" fra Linringen på Hadeland. For å unngå for stor belastning av akilles varmet Aslak opp ytterskoen over primusen etter frokost morgen.  Opptining av yttersko. Under turen hadde vi halvannen døgn hviledag p.g.a. sterk motvind og kulde. Denne kombinasjonen gir raskt forfrysninger. Vi opplevde heldigvis ingen Pitaraq i full styrke. En Pitaraq er er brevind som skapes når kald luft på toppen av breen blåser mot mildere luft langs kysten. En Piteraq blåser opp mot 200 km/t og kommer støtvis langs bakken. Perioden vi gikk over Grønland er en utsatt tid for Pitaraq, og vi prøvde derfor å være minst mulig eksponert for Pitaraq ved å holde et så høyt tempo som mulig på østkysten til vi var over 1800 moh og utenfor det værste området. En natt hadde vi Pitaraq, men vi var kommet ganske høyt opp på breeplatået så den blåste heldigvis ikke med full styrke. Teltet pulserte i takt med med vinden og vi var glad vi hadde valgt et telt av god kvalitet.  Nedblåst leir etter stormen. Mat og matproblemer Vi hadde med mat for 30 dager i tillegg til nødproviant for 5 dager. Det viste seg at vi hadde mer enn nok mat, og da vi kom frem til vestkysten etter 18 dager hadde vi mer enn 20 kg mat igjen. Vi hadde unnet oss litt luksus og tok en karamell drops, kaffe og cognac etter drytech middagen.  God på smak ja. Frokosten bestod av musli, havregryn, tørrmelk og kosttilskudd. De 5 første dagene gulpet og spydde Lars denne blandingen før han fant ut at det måtte være noe med blandingen som kroppen ikke tålte. I denne perioden var det også lite annet han fikk i seg, noe som resulterte i at han fikk i seg lite næring og ble nedkjørt i disse dagene. Da han droppet frokostblandingen og gikk over til en pakke drytech til frokost fungerte alt som det skulle igjen. Til lunsj spiste vi Logan brød som er et hjemmelagd brød som inneholder alt av ingridienser som trengs for å tilføre kroppen masse energi (honning, rosiner, svisker...). Brødet er kompakt som betong (inneholder ikke gjær), holder seg ferskt i månedsvis og smaker svært godt. I tillegg til hovedmåltidene, frokost, lunsj og middag, hadde vi to snack-pauser under dagsetappene. Under disse pausene spiste vi kraftblock, Frap Jack og Havrekjeks. Vi hadde riklig med mat på turen og kunne øke dagsrasjonene istedet for å rasjonere etterhvert som vi forstod at vi holdt et høyere tempo enn det vi hadde proviantert etter. Denne utviklingen gjorde at vi ble tilført positivitet som smittet over på psyke, dagsform og marsjtempo. Topplatået Etterhvert som vi nådde toppen av breen på 2500 moh sank også temperaturen. Vi hadde noen netter under -40 grader, og under slike forhold var det godt med 5 liggeunderlag og Ajungilak sin ekstrem pose.  Under kalde netter ble alt inne i teltet sterkt nedrimet. Under disse nettene ble alt inne i teltet sterkt nedrimet og morgen rutinene bestod av å skrape vekk alt rimet før primusfyring for å unngå at alt inne i teltet ble vått. Under så kalde forhold går alt tregt og ting tar lang tid. Det å gå ut på do i en slik kulde og vind krevde nitidig oppsyking og forberedelser.  Godt å komme inn i teltet etter do besøk. Når vi nådde topplatået sluttet vi å bruke feller under skiene og gikk over på skismøring. Det var godt å kunne gli ut med skiene i den grad man kan gjøre det med 90 kg i pulken.  Breen er besteget og vi befinner oss på topplatået. Når man går i et slikt monotomt terreng er det vanskelig å vite om det er flat, stigning eller nedover. Når høydemåleren indikerte 2500 moh viste vi at toppen på vår rute var nådd og at terrenget pekte nedover. Nå ble det psykisk lettere å gå siden vi viste at skituppene pekte nedover. Når man når toppen går vinden fra mot- til medvind. Dette er begge effekter som gjorde det enklere å gå. Når man har vinden i ryggen er sterk vind ingen hindring i slikt terreng. Man lå ikke lengre værfast selv om det var snøstorm.  Lunsj i jervenduken under snøstorm. DYE-2 Etter 2/3 av distansen var tilbakelagt kom vi til en nedlagt amerikansk radarstasjon (DYE-2). Det var behagelig å feste blikket på noe annet enn snø etter 16 dager i isødet.  Nedlagt amerikansk radarstasjon - et tilbakeblikk til den kalde krigen. Når vi nærmet oss DYE-2 kom det plutselig en kjempefugl over oss. Det var en Hercules fra USAF som hadde fått øye på oss. Det var litt av et syn når Herculesen kom over oss i low-pass i svært lav høyde og vinket med vingene.  Herculesen hilser vennelig til oss i lav høyde. USAF hadde treningslanding på snø for Hercules 2 km fra DYE-2. USAF hadde også vinter-overlevelsekurs i nærheten av DYE-2, og vi ble godt mottatt av offiserene som underviste på kurset. Mike og Lue jobbet som tårnbetjenter fra et stort telt, Camp Raven, og snakket på radio med flyverne som var i landingsrunden. Det gjestfrie ekteparet inviterte oss på middag da vi ankom leiren.  Middag i oppvarmet telt med norsk flagg på veggen.. Det var litt av en følelse å komme inn i varmen og få servert en god middag. Mike hadde funnet frem det norske flagget og hengt det opp på veggen. Sjelden har en spagetti-middag smakt så godt. Etter middagen gikk vi på oppdagelsesferd i den nedlagte radarstasjonen. Døra var åpen og det var bare å tenne hodelykta og gå på safari i den store "fryseboksenen". Det meste av utstyr og eiendeler var etterlatt så man fikk en merkelig følelse av å titte inn i den kalde krigen.  Inne i et av kontrolrommene i DYE-2. Morgenen etter var vi innom Mike og Lue i Camp Raven og fikk en værrapport før vi fortsatte vår ferd mot vest. Det var kraftig vind med kast i 50 kts. Vinden gjorde at vi gled flere meter fremover etter vi hadde gjort et lite fraspark. Nær alle som har gått over innlandsisen har utnyttet disse vindene ved å bruke en eller annen form for seil. Selv Nansen kunne i sin tid la vinden gjøre jobben letter for en stund og rigge opp sleden med det han hadde av presening. Utviklingen har gått siden den tid og vi benyttet oss av kvadratiske firkant-skjermer. Skjerm havari Litt utpå dagen løyet vinden og litt vel optimistisk prøvde vi å heve det ene seilet i vinden. Når vinden fylte skjermen ble vi begge revet fremover en meter og alle liner og fester røk i et stort smell og alt forsvant vestover mot havet med oss som tilskuere. Vi hadde vært overdristige og var glad vi ikke fulgte etter skjermen i Ragnarroket. Skjermen var tapt, men det kunne fort endt verre. Milesluk Dagen etter løyet vinden nok til at vi dristet oss til å snørekjøre etter skjermen som vi hadde igjen. Lars seilet med Aslak og pulkene på slep i et vilt tempo. Dette var den første og eneste dagen vi fikk godt utbytte av skjermen. I løpet av denne dagen tilbakela vi 110 km under snørekjøringa og avsluttte dagen med å gå 23 km på slutten av breen.  Lufting av skjermene i vinden. Under denne seilasen gikk det til tider litt vilt for seg. Pulkene hoppet metervis og veltet av og til, noe som førte til at Aslak sin pulk havarerte. Vi klarte å reparere skaden og fortsatte vår ville ferd mot vest. Landkjenning Etterhvert som vi nærmet oss vestkysten dukket det opp et vakkert syn med ville fjell i horisonten. Vi nærmet oss "land". De siste kilometrene gikk vi i et vakkert islanskap som brakk opp i en vakker kveldssol.  Kveldsstemning i brefallet. Vi fortsatte til vi fikk "landkjenning" kl 23:30, så det ble en tung og sen dag.  Landkjenning på vestkysten. Vi var kommet over innlandsisen etter 18 dager og rullet ut soveposen og la oss under åpen himmel, fyrte opp primusen og spiste og spiste og spiste... Målet var nådd. Dagen etter "landkjenningen" gjorde vi det vi hadde drømt om i dagesvis; Drikke vann fra en sildrende bekk.  Frisk vann fra bekk. Rutiner Vi stod opp kl 0600 om morgenen og startet med å fjerne rim fra innerteltet. Deretter var det å fyre opp primusen og smelte vann. Når været tillot det hang vi ut soveposene til frysetørring på stavene. Når vannet kokte ble frokostblandingen ispedd vann og frokosten inntatt. Deretter fortsatte smelting og oppvarming av thermos-vannet. En gikk ut av teltet for å pakke ned utstyr og klargjøre pulker mens den andre ryddet ut av teltet. Etter teltet var revet var vi klare for avmarsj ca kl 9. Vi gikk i økter på to timer der en gikk foran og var ansvarlig for navigering. Neste økt gikk den andre foran og var ansvarlig for navigering. Pausene mellom hver økt var på 15 min mens lunsjen varte i 40 min. Vi gikk til kl 19 og satt opp leiren. Ved etablering av leir gravde vi til leirplass og levegg ved behov, og satt opp teltet. Ved slutten av teltoppsette tok en person med seg div. utstyr inn i teltet og etablerte (rullet ut og blåste opp liggeunderlag), startet primus og startet snøsmelting. Kompassløsning Vi lagde et kompasstativ som pekte i marsj retningen og som ble festet rundt livet. Kompasset hvilte på stativet i magehøyde og litt foran (ca 30 cm). Denne anordningen gjorde at vi hele tiden hadde kompasset synlig og tilgjengelig, samtidig som hendene var fri til å gjøre andre ting.  Kompassløsningen. Primusløsning Vi hadde med 2 primuser av samme type (MSR), men ulike modeller (Whisperlite og Expedition). Primusene fungerte utmerket under hele turen. Vi brukte stort sett bare en primus om gangen. Vi hadde ikke behov for to samtidige i bruk bortsett fra de få gangene vi brukte den ene til å tørke innerteltet samtidig som den andre ble brukt til snøsmelting. Aslak hadde laget en skjerm rundt primus og kokekar for å lede mest mulig av varmen til kokekaret. Dette fungerte svært godt.  Primusløsningen. Sponsorer Hovedsponsor for Grønlandsturen er Plastretur.  "Plastretur er ansvarlig for å utvikle, organisere og drive systemer for innsamling og gjenvinning av plastemballasje - fra næringslivet og husholdningene - som både er miljømessig og samfunnsøkonomisk bærekraftig på sikt." Andre sponsorer og støttespillere
Ellers takker vi til: - Tore Albrigtsen, Tromsø Villmarkspark - Asbjørn Bratterud i Plastretur - Tom Andre Aas, Forsvaret - Lisbeth Hesselberg - Johan Trønsdal - Alle andre vi har glemt. |
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Utlevelser: tlf 47 64 50 00 , Fax: 99 19 18 91, E-post: post@utlevelser.no | |
