 |
|
||||||||||||||||||||
|
 |
Innhold
|
 |
 |
 Firingen som ble brukt under seilasen. Bildet er tatt utenfor Lofoten. En gang på slutten av 1800 tallet ser en båtbygger over det ferdige resultatet. Hun settes på sjøen og prøves ut. Joda, båten er bra den. Faktisk er båten så bra at den 110 år senere frakter 3 karer til Lofoten. En seiltur langs Trøndelags og Nordlandskysten i en åpen Åfjordsbåt er en spesiell opplevelse. At båten er over 110 år og i original stand, høvedsmannen kledd opp i en rekonstruksjon av et 100 år gammelt skinnhyre og alt utstyret er pakka i gamle tønner og fiskekasser gjør heller ikke opplevelsen mindre spesiell.  Høvedsmannen i skinnhyre. Seilturen fra Hitra til Lofoten markerer avslutning på et år på Veglederstudiet i friluftsliv ved Norges Idrettshøgskole. For oss er båten mer enn bare et fremkomstmiddel for å komme til Lofoten. Den skal fungere som et bindeledd mellom oss og havet, den gamle seilteknikken, kystkulturen, naturen og folket langs kysten. Da ingen av oss hadde så mye erfaring med denne båttypen fra før ble en vesentlig del av forberedelsene å sette seg grundig inn i bruken av råseilsbåter. Det ble å søke kunnskap i litteraturen og kjennskap gjennom å seile med båten. Prøveseiling hadde vi gode muligheter til da båteier Børge Dahle og er ansvarlig for Veglederstudiet, og en del av studiet er lagt til hans «kystbase» på Henriksøya.  Rolige dager i lite vind. Et av målene med turen var å få et aldrig så lite innblikk i hvordan ferden fra Hitra til Lofoten arta seg for de som dro oppover for 100 år sia. En vesentlig forskjell fra en Lofotferd i 1890 var at de seilte oppover i Januar og vi i månedsskifte mai/juni. Der de ofte møtte sludd og snø, måtte vi slite med solbrente rygger og lår. Den båten vi seilte, en 27 fots Åfjordsfiring , er forøvrig en god del mindre enn fembøringen som var vanligst til Lofotfart . Firingen, eller roarfyring som den og kalles, var mer beregna på heimefiske, og ikke i så stor grad på langferder. Vi prøvde og å være bevist på hvilket utstyr vi brukte. Bekledninga besto stort sett av ull og vadmel. Fra håndtverksregisteret på Maihaugen hadde høvedsmann Mikael fått lånt en rekonstruksjon av de skinnklærne som fiskerne brukte for over 100 år siden . Når han sto til rors i full skinnbekledning med pipa i munnvika var han som henta ut av Johan Boyer´s roman «Den siste viking». Skinnhyra virka rimelig bra, men da vi fikk en dugelig regnværsdag var ikke ullskjorta helt tørr på kvelden.  Nå var ikke ulltøyet vårt helt det samme som Lofotfarerne brukte i hine dager. Våre klær var maskinelt behandla, av feil fibre og mangla naturlig lanolin. Det forsto vi etter et besøk hos Amy Lightfoot. Amy har forsket på og prøvd å gjenskape mye av den bekledningen og kunnskapen om materialbruk som de satt inne med i tidligere tider. Å være på seiltur er på mange måter et ukomplisert liv. Som på alle andre turer er det et liv uten forpliktelser og annet mas. Men når man er ute å seiler er det bare og overlate avgjørelser til været. Det er det som bestemmer hvor langt man kan komme, eller om man i det hele tatt kommer noen veg. Starten fra Henriksøya ble foretatt med årer. Det var ikke siste roøkta på turen, så det kom godt med at «den gamle damen» var lettrodd. Utpå neste dag fikk vi vind fra riktig retning, og fikk gjort et godt dagsverk i regnværet. Utpå natta søkte vi havn i Ratvika, sånn passe våte. At folk langs kysten er gjestfrie er noe man vet, men her traff vi på gjestfriheta sjøl, ho Ingeborg. Så da blei det råd med litt klestørk, kaffe og eplekake. Over Folda satt vi å rodde i bar overkropp. De eneste krusningene på havet var det båten og årene som skapte, og i vest tok kveldsola seg etterhvert et bad i havet. Så der satt vi med nærmeste landkjenning ei mil unna og Grønland rett i vest. Ikke ei dønning! Og dette skal være et av de mest værharde havområdene mellom Stadt og Vestfjorden?  Utsikt mot vest. Midt ute i Folda ligger Sør-Gjeslingan, et nesten fraflytta fiskevær, som nå mer eller mindre er omgjort til museum. Det er et par stykker som er mer eller mindre bofast og driver fiske der nå. Men rundt århundreskifte var det annerledes. Da kunne det være opptil 4000 fiskere der i sesongen. Men minneplata over omkomne fiskere fortalt at det var mange som aldrig kom hjem igjen. Neste dag kom endelig et etterlengta vindpust fra sør.Denne dagen noterte vi en fart på 8,2 knop på det beste, og det var like før vi seilte stein inn i båten. Dette vindpuste brakt oss opp til Alstadhaug. Men da var det og slutt på vinden for en stund. I Brønnøysund hadde vi en liten pause, da vinden la seg litt. I det vi la til ei brygge for å se på en fembøring som lå der, ble vi møtt av et festlig lag på kaia. De ønsket oss velkommen med følgende hilsen: «nei, før noen hestk... , kjæm dok roanes, kom inn, kom inn.» Her var det både nord-norsk gjestfrihet og språkbruk. Det viste seg at vi hadde havna midt opp i et 60 årslag. Da festen var over kom vinden tilbake. Ved Alstadhaug satte vi opp telte ved den gamle prestegården hvor Petter Dass i sin tid holdt til. At vi etter Søndagens gudstjeneste traff på en kar som kunne det meste av Petter Dass sin dikt på rams, satte en ekstra spiss på oppholdet. Etterhvert kom vi inn i midnattsolas rike. Etter ei uforglemmelig natt der sola såvidt dyppa seg i havflata feira vi kryssing av Polarsirkelen med særdeles god bør fra sør, og et trivelig besøk hos et tysk ektepar som driver sjølbergingsjordbruk på Hestmona. Sørakulingen brakte oss opp til Bodø, og videre til Kjerringøy, hvor vi igjen mista vinden. På Kjerringøy la vi til ved det gamle handelstedet. Vågen var fylt opp med Nordlandsbåter i alle størrelser, så her måtte vi bare legge til. Det viste seg at vi hadde havna midt opp i innspillinga av filmen om Dina, etter Herbjørg Wassmo´s roman. Her var det slutt på reisen for Aslak. For hans del var det plikter i den uvirkelige verden som kallet. Arne og Mikael fortsatte til Lofoten, da første antydning til vind kom. De la filminnspilling og verdensberømmelse bak seg, krysset Vestfjorden med god bør før de markerte avslutninga av turen med å spise opp sjokoladekaka til Åse i Kabelvåg. |
|
|
|||||||||||||||||||||||||||
|
Utlevelser: tlf 47 64 50 00 , Fax: 99 19 18 91, E-post: post@utlevelser.no | |
